Glad eller lykkelig?

I dag ble jeg utfordret på bloggen min til å skrive om glede og hva som gjør meg glad. For det første, bare det å få en utfordring gjorde meg glad! Da fikk jeg ekstra giv og skriveglede! Tenk at noen vil ha mine synspunkter og vil høre om mine tanker og erfaringer? 

            Jeg tror det viktigste for alle mennesker er å føle seg viktig. Føle at du betyr noe. Føle at andre mennesker liker deg og bryr seg om deg. For hva er vi vel uten andre mennesker? Visst jeg hadde vært helt alene i denne verden, så hadde det nok vært ganske stusselig. Ingen å få utfordringer fra. Ingen å diskutere med. Ingen å dele med. Selvfølgelig, hadde jeg vært alene på planeten hadde jeg nok hatt nok utfordringer med å prøve å overleve. Men jeg tror ikke jeg hadde vært så veldig glad. Jeg tror sakte men sikkert at hjernen min hadde gått over i overlevelsesmodus og så fort som jeg glemmer (husker ikke fra tolv til middag) så tror jeg at etter hvert hadde jeg glemt ut språket. Jeg hadde glemt å pynte meg og stelle meg. Jeg hadde sakte men sikkert ikke hatt noen mening med livet.

            Jeg tror vi mennesker er litt inne på feil spor fordi vi hele tiden snakker om å være lykkelig. Hva gjør oss lykkelig, hvordan kan vi bli lykkelig og være lykkelig mest mulig av tiden vår? Det er ikke sånn livet fungerer. Om man føler ekte lykke en dag, så er det en bonus. Vi må senke kravene våre og heller spørre hva som gleder oss. Hva gjør oss glad og hvordan kan vi være glad oftere?

            Som en person som blir ganske vinterdeprimert og ikke helt skjønner hvorfor vi bor her oppi nord alltid, hvor det konstant regner og blåser og gjør livet ekstra utfordrende. Jeg må ofte ta meg selv i nakken. Jeg må gå ut, løsne på den tette hetten og kjenne at jeg lever. La problemene, som for det meste i bunn å grunn egentlig bare er bekymringer, la de sildre vekk med regnet nedover veien. La vinden fylle lungene mine med den friske luften vi er så heldige å ha.

            For å snakke om hva som gjør oss glad må vi også tørre å snakke om det som ikke gjør oss så glad. Dagens generasjon vokser opp med ett voldsomt press på seg til å være perfekte. Men slik det virker, så går det opp og ned fra generasjon til generasjon. Når presset blir for stort så sprekker vi. Jeg tror at det som skjer akkurat nå og som er mye oppe i media (visse rassiaer og hasj pågripelser) det er presset som er blitt for stort. Vi skal ikke bare være perfekte karriere mennesker, men vi skal også se perfekt ut, være perfekte foreldre, ha perfekte hus og biler og alltid si de perfekte tingene. Det er ikke rart at presset blir for stort. Man må bare håpe at når det sprekker, så lander vi med bena først og ikke midt oppi en politi rassia.

            Så glad eller lykkelig? Jeg prøvde å tenke over hvor mange ganger jeg smilte i går. Ikke smilte for å være snill eller hyggelig, men smilte fordi jeg ble glad. Det var faktisk ganske mange. Jeg smilte da jeg tok ut "Best mum" koppen min av skapet. Jeg smilte da mamma kom innom for å låne symaskinen min og hun ga meg en god klem før hun gikk og sa at hun var glad i meg. Jeg smilte da 4 åringen full av skum oppi badekaret hoppet opp og ned og jublet av lykke. Jeg smilte da 7 åringen takket meg for å ha gjort lekser med henne. (Det skulle jo bare mangle og jeg gjør det hver dag, men hun takket meg!) Jeg smilte da min mann kom hjem med god-bedring-roser til meg! (selv om jeg hadde bedt om det i full offentlighet). Jeg smilte da jeg fant FRIENDS på netflix, min all-time yndlingsserie!

           

KONKLUSJON: Vi må slakke litt på forventningene til hverandre og være mer tålmodig. Vi må ha rom for hverandres feil og uvaner.

Jeg blir glad av å gjøre andre glad og jeg blir glad når andre prøver å gjøre meg glad. Sammen er vi dynamitt!