Barnas natta sanger

Når ungene er ekstra overtrøtte og leker tikken/sisten samtidig som jeg febrilsk prøver å få litt tannkrem på tennene deres, da må man frem med sangboken eller eventyr boken på sengekanten. Vi har jobbet mye for å få et søskenpar som fungerer godt sammen. Men av og til kan den gode leken bli litt for voldsom. Når kvelden er i emning og vi voksne lengter etter voksen-tiden vår, må vi sette inn alle instanser for å roe dem ned. De klarer bare ikke å holde seg unna hverandre når de på det verste tulle-humøret. Da springer de inn og ut til hverandre og gjemmer seg når de hører oss i trappen. Det er for øvrig ikke alltid at disse reddende bøkene er innen rekkevidde og da er det greit å kunne snike opp telefonen nedenfor sengekanten. Med noen få tastetrykk har jeg funnet frem en sang eller et eventyr på nettet og kvelden er reddet!

I den anledning har jeg samlet noen av favoritt sangene til både meg selv og ungene her:


So ro, lillemann

So ro, lillemann

nå er dagen over.

Alle mus i alle land

ligger nå og sover.

So og ro og tipp på tå,

sov min vesle pode.

Reven sover også nå

med halen under hodet.



(Torbjørn Egner)


Trollemors vuggevise

Når trollmor har lagt sine elleve små troll

og bundet dem fast i halen,

da synger hun sakte for alle sine troll

de vakreste ord hun kjenner;

Ho aj aj aj aj boff,

o aj aj aj aj boff,

ho aj aj aj aj boff, boff,

o aj aj aj aj boff.



(Margit Holmberg)

Vi har ei tulle med øyne blå

Vi har ei tulle med øyne blå,

med silkehår og med ører små

Og midt i fjeset en liten nese

-så stor som så.

Så bløt som fløyel er hennes kinn,

og hun er deilig og tykk og trinn

Med dukkehender og to små tenner

i munnen sin.

Og hun kan bite i sine tær,

og hun kan danse foruten klær

Og hun kan spise og stå og vise

hvor stor hun er.

Og tulla rusker i pappas hår,

og ler og vinker til den som går

Og baker kake og lar oss smake

på alt hun får.

I baljen plasker hun kan du tro!

Vi hører aldri hun skrike no`

Nei, jammen skulle du se vår tulle

hvor hun er god…



(Margrethe Munthe)

Lykkeliten

Da lykkeliten kom til verden,

var alle himlens stjerner tent.

De blinket "lykke til på ferden",

som til en gammel, god bekjent!

Og sommernatten var så stille,

men både trær og blomster små,

de stod og hvisket om den lille,

som i sin lyse vugge lå.


Slik kom da lille Lykkeliten

til et av verdens minste land.

Og skjønte han va'kke store biten,

så var han dog en liten mann!

Han hadde mørke, brune øyne

og håret var så svart som kull.

Han lå og skrek det første døgnet,

men han har store smilehull.


Han har så sterke, faste never,

og slike silkebløte kinn,

og i en silkeseng han lever,

der har han også ranglen sin!

Det er hans verden nå så lenge,

det aller første år han har,

og han vil ingen større trenge

før han det første skrittet tar!


Til livets ære skjer et under

i alle land hver dag som går,

ja, i et hvert av de sekunder,

som men'skehetens klokker slår!

Men ingen vet og ingen kjenner

den vei ditt lille barn skal gå,

og ingen vet hva skjebnen sender

av lyse dager og av grå.


Men Lykkeliten kom til verden,

og da var alle stjerner tent.

Det lovet godt for fremtidsferden,

det var et tegn av skjebnen sendt!

Og sommernatten var så stille,

men både trær og blomster små

de stod og hvisket om den lille,

som i sin lyse vugge lå. 



(Frimann Clasen)

Lille måltrost

Lille måltrost, lille måltrost, hvorfor er du så glad?


Lille måltrost, lille måltrost, hvorfor er du så glad?


"Jo, fordi jeg har rede som ingen vet av


Langt inni skogen den grønne."

Lille måltrost, lille måltrost, hvorfor strever du så?


Lille måltrost, lille måltrost, hvorfor strever du så?


"Jo, fordi jeg må finne litt mat til de små


Langt inni skogen den grønne."

Lille måltrost, lille måltrost, har du tre eller to?


Lille måltrost, lille måltrost, har du tre eller to?


"Jeg har tre som er flinke og én som er god


Langt inni skogen den grønne."

Lille måltrost, lille måltrost, vil du hilse fra meg?


Lille måltrost, lille måltrost, vil du hilse fra meg?


"Ja, i kveld skal vi synge en vise om deg


Langt inni skogen den grønne."



(Alf Prøysen)

Teddybjørnens vise

Jeg er en gammal teddybjørn så snill som bare det,

og hver gang jeg skal brumme litt, begynner jeg å le.

Det har jeg lært av Marian, d'er hun som eier meg,

og ingen kan vel tøyse slik som Marian og jeg.

Når Marian har lagt meg, og jeg vet at det er kveld,

så brummer jeg ei vise jeg har diktet om meg selv,

og visa kan jeg synge på en gammel melodi

fra dengang jeg var storgevinst i Sirkustivoli.


Det var et veldig tivoli med lamper og musikk,

og jeg var syk av lengsel hver gang karusellen gikk.

Jeg tenkte: Jeg vil håpe den som vinner meg i kveld,

har penger nok t'å ta meg med og kjøre karusell.

Så kom ei lita jente bort, og det var Marian,

med fullt av blanke penger i ei brun og lita hand.

Hun kjøpte mange lodder, og jeg tenkte: Nei, å nei,

så moro det skal bli å kjøre karusell med deg!


Men plutselig så kvakk jeg i, for vet du hva hun sa?

"Nå har jeg ingen penger mer, men jeg er like gla'."

Jeg brummet da jeg hørte det og tenkte: Isj a meg,

da vil jeg heller vinnes av en rikere enn deg!

For mange kjøpte lodd på meg, til slutt en gammal mann,

Og aldri har jeg sett så mange penger som hos han,

men enda var'n sparsom, og jeg tenkte: For et hell!

Han sparer slik at han og jeg skal kjøre karusell.


Og da jeg skulle trekkes vet du hvem som vant meg da?

Jo, det var han med pengene, og spør om jeg var gla'!

Nå får jeg kjøre karusell! - Men vet du hva jeg fikk?

Et gråpapir rundt magen før han tok meg med og gikk.

Jeg ble'kke pakket opp en gang, han la meg på et kott.

Og jeg som trodde rike bamser hadde det så godt!

Da hadde det vært bedre å bli vunnet av en venn

som ikke eide penger, men som elsket en igjen.


Slik lå jeg lange tier, men en dag tok han meg ned

og la meg bak i bilen sin og kjørte til et sted.

Ja, det er nesten underlig at såntno' hende kan,

for den som pakket opp meg det var lille Marian.

Og han var hennes bestefar og tok henne på fang.

"Nå skal du få en Teddybjørn i fødselsdagspresang!"

Og Marian var ellevill, hun danset og hun sang,

og jeg fikk snurre rundt og rundt for aller første gang.


Og siden har jeg snurra nesten mere enn jeg vil,

for Marian er ikke den som lar meg ligge still.

Og sløyfa mi har Tassen spist, og håra skreller a',

men det gjør ingen verdens ting, jeg brummer og er gla'.

For hvis jeg mister større ting, som hue eller ben,

tar Marian en hyssingstump og syr dem på igjen.

Og det er mye bedre enn å legges vekk et sted

med silkebånd om halsen sin - og aldri være med.



(Torbjørn Egner)