30års noia!

Jeg liker ikke det ordet, 30. Det er skremmende at jeg skal fylle 30 i år når det føles som om jeg er 18 i hodet. Av og til føles det som om jeg er litt fjortis også. Men så får jeg plutselig øye på en fjortis. ”Å shit!” De er jo bare kids!

Jeg merker det på ting jeg plutselig er begynt å like. Det begynte med kaffe mocha og is kaffe. Så prøvde jeg å lage det selv. JEG brygget kaffe på mitt EGET kjøkken til meg selv! Jeg var muttens alene, ingen familie på besøk, ingen sofistikerte venninner som har drukket kaffe siden de begynte å gå. Neida. Bare meg. Nå sitter jeg her å drikker ren kaffe! UTEN noe attåt! Rødvin var akkurat det samme. Det begynte forsiktig der også. Først sprudlevin, så vanlig hvitvin til jeg til slutt satt med et fancy glass i stuen til mor. Jeg sirkulerte den røde saften rundt oppi der, luktet på den, tok en liten smak og lot den eksplodere i munnen! ”Ja denne var god!” Jeg vet ikke om det er tidens tann som bedøver smaksløkene litt etter litt, men noe skjer i kroppen. Er det dette de kaller å eldes? Eller er jeg bare nok en gang mat-lei?

Når jeg fikk barn elsket jeg å lage mat, de likte jo akkurat det samme som meg! Vi spiste pølse og potetstappe til pappaen var grønn i trynet! Nå sniker jeg inni det ene krydderet etter det andre til barnas store misnøye. Mens pappen smiler fornøyd og fargen sakte kommer tilbake i ansiktet hans. Barna pirker ut løk og sopp og ser spørrende på meg, mens pappa spiser med store munnfuller. ”Dette var godt! Har du prøvd noe nytt kjære?” Til og med champignon, med sin gummiaktige konsistens og sære smak går ned på høykant hos meg. Jeg har til og med dristet meg til å kjøpe fersk sopp! Jeg som synes sopp er noe ekkelt som noen har på tærne sine og som ellers vokser på og inni ting og gjør oss syke. Nå ligger det på fatet mitt og hele min eksistens hyler og roper inni meg, men ansiktet smiler. Det smaaaaaaker jo godt!

I følge den kjente blodtype-dietten, så er jeg kjøtteter. Jeg har alltid elsket en god biff og alt annet kjøtt som jeg kommer over. Jeg er ikke noe på jakt, selv om min mann prøver å få meg med. Men for eksempel når det napper i fiskestangen får jeg sug i magen. Jeg er kjempe spent på hva jeg har fått på kroken og jeg sveiver i vei, full av spenning! Det gøyeste er når de kjemper i mot. Du tror du slår årets rekord med denne, men når den kommer opp er det bare en liten makrell på knappe ett kilo! Uansett
så setter vi kursen mot land når stampen er full av fisk og i det vi nærmer oss brygga får jeg en synkende følelse i magen. Jeg prøver å overtale meg selv til å være tøff overfor ungene, dette må vi lære, dette er livet. Men når vi legger til land forbanner jeg meg selv (pingla!) og dette rå og brutale livet! Jeg lover meg selv på tro å ære at jeg skal bli vegetarianer og overlater sløyingen til pappaen, som er vant til hele rutinen. Det er ikke før fisken ligger på bordet, nystekt, kokt, grillet eller bakt, det spiller ingen rolle! Alt hva den stakkaren måtte gjennomgå er glemt og livet er igjen herlig! Til og med ungene spiser av hjertens lyst! Når jeg ser på de to små som koser seg sammen, de fniser og ler. Ja da glemmer jeg min urasjonelle frykt for å bli gammel og gleder meg litt til de får barn. Da får jeg barnebarn? Jaja, det er livets gang og vi må nyte det til det fulle.

Nå skal jeg pakke baggene våre og hive de i bilen. Vi stopper på veien og kjøper sushi og rødvin (?!) for vi skal kose oss på hytten i vinterferien! God helg til alle og en hver!

-Miriam